Uten anerkjennelse– dukker ikke opp løsning!                                     

Jeg tror mange er klar over mulighetene de har og utfordringene de står ovenfor når det gjelder tilpasning til et nytt samfunn, men likevel klarer ikke mange å finne en vei ut.
Innad i det somaliske miljøet hører jeg ofte folk sier hvor heldige og befriende somaliske kvinner er sammenlignet med andre minoritetsgrupper i Norge. Ingen bestemmer over henne når det gjelder utdanningsvalg, ekteskap/kjærlighet, klesskap osv. Og ikke engang en svoger eller svigermor kan diktere hennes liv. Hun blir husets direktør og resten må bare følge henne.
Til tross for denne selvstendigheten så ser jeg også at vi setter mange fysisk og psykiske barrierene foran oss enten vi er i diaspora eller i hjemlandet. Det siste er lettere å forstå når landet, Somalia har hatt borgerkrig siden 1990og har ennå ikke klart å etablere noen velfungerende statssystem. Det er fortsatt ustabilitet og konflikter i store deler av landet.
Resultatet av den langvarige borgerkrigen er at kvinner og barn dessverre må betale den største prisen. Men hvordan var forholdene for somaliske kvinner i Somali før krigen. Det er noen fakta vi ikke kan overse selv i fredstiden. For eksempel den patriarkalske samfunnsformen og nomade kulturen som vi har i ryggmargen samt det diktatorisk og klan politiskesystemet vi har i bagasjen.
Borgerkrigen i Somalia delte befolkningen i tre. En diaspora-gruppa som ble flyktninger i andre deler av verden, en gruppe av interne fordrevne flyktninger i eget land og mens den siste gruppen majoriteten av befolkningen ble værende i landet og måtte vitne til alt nedgangene og overgangene. Manglende grunnleggende behov som vann, mat og trygghet samt urettferdig fordeling av de tilgjengelige ressursene skaper jo en bestrebelse for å overleve. Dermed kan begreper som likeverdighet, likestilling og samfunnsdeltakelse være vanskelig og assosierer seg med.
Men hva med somaliere i diaspora som ikke mangler noen grunnleggende behov og som har fått enda mer enn det de kunne ha fått i deres eget land. Hvorfor anklages vi gang på gang som en uintegrert og vanskelig gruppe? Noe som ikke stemmer helt! Hva er det som hindrer oss i aktiv deltagelse i samfunnet. Er det kulturelle barrierer, feil oppfattelse av religion eller rett og slett selvskapte hindringer og effekten av demotiverende integrerings tiltak.
For å belyse opp disse utfordringene og mulighetene somalisk kvinner har og står overfor, har vi invitert tre prominente, engasjerte og enormt kunnskapsrike innledere til debatt på Litteraturhuset mandag 9/11- kl: 18.00. Innlederne er Maryan Qasim, damen som kalles superwoman. Hun er utdannet lege og har tidligere jobbet som fødselslege og gynekolog. Hun har hatt tre ministerposter på en gang. Var både helse, utdannings og familie-likestillingsministeren samlet. Samt er hun den eneste ministeren etter borgerkrigen som har kommet med en action plan i utdanningen. Ett av de berømte prosjektene hun satt i gang var Go-to-School programmet hvor målet var å få en million barn til skole.
Anisa Hajimumin er familie og likestillingsministeren fra Puntland. Hun er den yngste ministeren i historien, høyt utdannet og ambassadør for god helse. Hun tok en BA i kvinnestudier fra Metropolitan State University og MA i offentlig administrasjon med spesialisering på offentlig politikkanalyse og utvikling av menneskelige ressurser fra Hamline University. Hun er aktiv bruker av sosiale medier og uredd for å endre ukulturen og Goodwill Ambassador for Campaign for Acceleration Reduction Maternal Mortality in Africa (CARMMA). Hun vil bli husket for å ha stoppet den avskyelige praksisen med å tvinge en jente til å gifte seg med voldtektsmannen. For en forferdelig praksis som heldigvis ble kriminalisert.
Hodan Isse er genuint opptatt av fred, forsoning og tilgivelse. Hun er økonomiprofessor ved Buffalo University i USA. I tillegg er hun grunnleggeren av HEAL, en Buffalo-basert NGO.
Det sies at Somalia er eneste landet i Afrika med homogen befolkning som har et språk, en kultur og en religion. Til tross for dette, har vi fordret hverandre. Og vi ønsker å bygge et land fra bunnen av. Men hvordan kan det være mulig å gjøre dette uten at vi første tilgir hverandre og akseptere det vi har utsatt hverandre for.
Det vil være en debatt på Litteraturhuset om `Mulighetene og utfordringene som somaliske kvinner i diasporaen og i landet står overfor`. Debatten blir mandag 09/11-2015 kl.- 17.00 på Litteraturhuset i Oslo.