Tapt arbeidskraft svekker velferdsstaten 

 Da statsministeren startet det nye året med å snakke så varmt om at arbeidsgivere må gi folk som har hull i CVn muligheten til å komme tilbake til arbeidslivet, ble jeg veldig glad.

Jeg trodde at hun kanskje også mente folk med minoritetsbakgrunn som har hull i CVn, eller sliter med å komme inn i arbeidslivet av andre grunner enn psykisk helse. Arbeidsledigheten i Norge er generelt lav sammenlignet med andre land. Behovet for arbeidskraft er høy, men samtidig er arbeidsledigheten blant innvandrergrupper veldig høy.

Minoritetene som ikke vil være avhengig av NAV

Er du i arbeid, har du tilgang til velferdsgoder, samtidig som du bidrar til velferdsstaten. Arbeidsledighet er kostbar for samfunnet og overlevelse av velferdsstaten er avhengig av full sysselsetting. Men hva er det som gjør at en etiopier, iraker, somalier eller andre med høyere utdanning ikke får utnyttet sin kunnskapsevne i arbeidslivet. Jeg kjenner mange som har gjort det som har blitt forventet av dem; lærte seg språket, tatt utdannelse, prøvde å være skattebetaler, men havnet på NAV-tiltak og ble byrder for samfunnet. Som politiker ergrer det meg å se så sterke ressurser, som vi har behov for og som denne gruppen besitter, bli sløst bort ved at vi ikke gir disse menneskene en sjanse.

Hør våre historier

Jeg deler frustrasjonene med flere av de personene i disse omstendighetene. Deres historier har inspirert meg til å heve stemmen slik at de blir hørt. Deres historier bør fortelles.
Zahra er født i Norge og har to mastergrader fra Norge. Etter utallige jobbforsøk og med mislykket resultat, fant hun jobb-lykken i Australia. Hun jobber innen administrasjon og bidrar til den Australske skattekassa, fremfor vår – vårt tap.
Jamal kom til Norge i barneskolealder. Han er utdannet pedagog og har en mastergrad fra London. Etter han ble ferdig utdannet i Norge og ikke fikk jobb så flyttet han til London og tok master i matematikk og jobbet ved siden av. Men jobblykken i Norge ble ikke noe av det. Han kunne ha vært mattelærer og forbilde for mange av de yngre guttene med minoritetsbakgrunn. Yrker innen realfag har vi stort behov for, istedenfor har han vært aktiv arbeidssøker og under NAV tiltak i noen år nå. Han er så frustrert og tror alle er imot ham.
Said er en usedvanlig mann. Hans entusiasme og positiv energi kan forvandle gråstein til gull. Han jobber på AKS på dagtid, og sykehjem i helgene, til tross for at han er utdannet som sivilingeniør. Etter flere jobbforsøk innen det han er utdannet så måtte han se slaget tapt. Han ble tvunget til å gi opp da han ikke klarte å tilbakebetale studiegjelda si, være forsørger for sin familie eller rollemodell for sønnene sine. Bunnen er nådd sa han. Til tross for at Norge mangler over 8000 ingeniører. Fra et samfunnsøkonomisk hold er dette lite lønnsømt. Norge taper viktig arbeidskraft, og skattebetaling.
Malika er et levende eksempel på hvordan vår likestillingskamp ikke er gjenkjennelig for kvinner som henne. Hun føler at denne kampen ikke taler for henne. Hun er en unge kunnskapsrik dame som er født i Norge og ikke mangler informasjon om rettigheter eller plikter. Med kunst og design i bunnen, kom ikke lykkejobben. Hun har vært ugift lenge i følge familiens tradisjon. Hennes plan var å skaffe seg jobb, vær selvstendig og kjøpe hus som mange andre. Men når drømmen ikke ble virkeliggjort, tapte hun også forhandlingsmakten ovenfor familien for fremtidige utvelgelse av ekteskapspartner. I dag er hun er gift og har 2 søte barn og jobber som tolk litt innimellom, noe familiens hennes er imot det. De mener hun er godt forsørget og ikke trenger å jobbe. For henne handler dette mer enn å tjene noen lusne penger. Hun er alene i en tøff frigjøringskamp. Hun sier noen ganger at det lettere og bare følge tradisjonen enn å ha stemme i dette. Og jeg har forståelse for det. Det er ikke lenge siden noen sa til meg at jeg ikke er egnet til å drive politikk fordi jeg er kvinne og mor, som om at jeg på grunn av min rolle i familien har gått ut av dato. Konsekvensene av at disse høyutdannende kvinnene uteblir fra arbeidslivet kan medføre at de patriarkalske segregeringerende kulturene blir videreført gjennom tradisjoner uten at de kvinnene det gjelder er bevisste eller ønsker det.
Likestillingen i Norge omhandler økonomisk selvstendighet og like muligheter for kvinner og menn til å delta i arbeidslivet, men når tilgangen til arbeid ikke er lett for mange vil dette målet være uoppnåelig for utrolig mange kvinner. Mange av disse kvinnene kjemper to kulturkamper. En patriarkalsk kultur som undertrykker dem og en selvstendiggjøringskulturkamp som de ikke er inkludert i.

Gullverdt

Intensjonen med å dele disse historiene er å belyse kompleksiteten av problemet samtidig får håpe at myndighetene og fagfolk innser at denne arbeidskraften er gullverdt for samfunnet. Et viktig mål er å finne en løsning som gjør at tilgangen til arbeidsmarkedet blir lettere og likt for alle. Det må også evalueres mentorordningene som finnes og jobbkopplingssystemet ved utdanningsinstitusjonene for å vurdere om de fungerer etter hensikten og hvordan gjøre disse ordningene enda bedre slik at samfunnet får nytte gjort seg de resursene som allerede finnes.