I dagens samfunn finnes det ulike familieformer, men fellestrekket er at familie er samfunnets hjerte og sjel. For barnet er det viktig å vokse opp i en stabil husholdning der man kan bygge byggesteinene et barn trenger for å kunne møte verden uten bekymringer. Noe av det verste vi arvet fra den langvarige borgerkrigen og konflikten i Somalia er familiebruddet som er fundamentet av samfunnet. Dette bruddet resulterte blant annet økte skilsmisse særlig blant norsksomaliere og den bekymrer meg med tanke på barnets oppvekt og tilværelsen i et flerkulturell samfunn. Selv om skilsmisse ikke er det optimale for et barn, kan det noen ganger være til det beste, men utrolig viktig er det at barn må ikke bli skadelidende ved foreldrenes beslutning om samlivsbruddet.  
Ved en separasjon eller skilsmisse er det ofte barna det rammes hardest. Fordelingen av omsorgsansvaret fører med seg mange endringer. Endringer som kan være fysiske separasjon hvor foreldrene flytter til forskjellige steder – så vel som emosjonelle endringer som forvirring og frustrasjon over å ikke forstå hva som skjer, eller hvorfor. Jeg prøver å unngå generalisering, men skilsmisse i somalisk sammenheng, er litt forskjellig fra skilsmisse generelt. Jeg er klar over at det finnes omsorgsfulle foreldre, særlig enslig fedre som blir videre en del av barnesliv selv etter skilsmisse, men disse tilfellene er dessverre svært liten prosent av det hele. I de fleste tilfeller når faren og mor skiller seg, flytter faren ut, gifter seg på nytt og kutter ut kontakten med ungene sine og dermed blir moren helt alene med all omsorgsansvaret. 
Fars helt forlatte foreldreansvar kan forklares med krysspunktet mellom migrasjon og kravet til endring av den tradisjonelle rollen somalisk familiestruktur var bygd opp. Mannens rolle pleiede å være familiens forsørger og beskytter mens kvinners rolle var å være sjef i huset. Hun hadde ansvaret for barneoppdragelsen, familiens økonomi og familiens planer, selv om hun jobba. Hun var en slags innenriksminister. I migrasjonskontekst har disse rollene blitt endret og er utfordret.
Når mannen ikke kan være familiens forsørger, ber moren bistand til husarbeidet, det kan flere menn oppleve dette som en krenkende, eller når begge foreldrene jobber og hun er utdannet og økonomisk selvstendig, kan mannen oppleve hennes suksess og ambisjon som en trussel til hans prestisje og ære. Dermed er veldig mye av skilsmissekonflikten i diaspora dreier seg om disse strukturelle og kulturelle endringene som utfordrer til de tradisjonelle rollene. Samtidig mangler det en plattform og muligens vilje blant norsksomaliere å diskutere disse endringene og hvordan de påvirker barns oppvekst og vår integrering.
Derfor mener jeg at veldig mye av kulturrehabilitering og ungdomskriminalitet skyldes ofte overbelastede mødre som ikke er godt nok integrert og som ikke evner denne dobbeltrolle foreldreansvaret alene. De blir dobbelforeldre i enn rolle hvor de mangler de nødvendige verktøy og nettverk som trengs for å kunne handtere utfordringene.
Gjennom mitt arbeid kommer jeg i kontakt med familier, ofte mødre og ungdommer med høykonfliktnivå. Konflikt som ofte bunner i konsekvensene av skilsmisse, dårlig integrering og utenforskap. Det tristeste jeg møtte og som faktisk ble en vekkerklokke som forbedret min omsorgsrolle var da jeg møtte mor og barn som ønska det samme, men fellesspråket å forstå hverandre var fraværende. Moren kjente ikke godt nok til ungdommens språk som var (norsk) og ungdommen hadde heller ikke god nok kunnskap om morens språk som var (morsmålet). I slike omstendigheter ble kommunikasjonsformidlingen og det å uttrykke følelser vanskelig å vise. Det skader tillitten mellom foreldre og barn. 
I andre tilfeller av konfliktskala ligger usnakkede forventninger og uforenlige fremtidige planer foreldre har til ungen sin, uten at planene verken diskuteres eller formidles til ungen. Det siste kan henvises til noe av den somaliske autoritære oppdragelsesmetode hvor det skal være totalt lydighet fra barns side og ensidig kommunikasjon fra foreldrenes. Den tradisjonelle somalisk kultur er det foreldre og voksne som bestemmer alt og barn har ikke stemme. Foreldrene som utøver den type oppdragelse, møter ofte motstand når ungen kommer i tenåringsalder og viser selvstendighet. Foreldre som ikke forstår ungdommens verden eller de biologiske forandringene i tenåringskropp, oppfatter utviklingen som ulydighet og fornorskning og tyr til katastrofale løsninger som kulturrehabilitering eller negativ sosialkontroll bare i frykt av det ukjent og æresbeskyttelse.

Styrket foreldrerolle kan forebygge negativ sosialkontroll

Vi ser allerede konsekvensene av kulturellrehabilitering. Barn som er sendt ut av landet har kommet tilbake i dårligere stand enn det de var før de ble sendt ut. De blir sendt til et ukjent land uten tilsyn av foreldre eller voksne. Under kulturellrehabilitering begynner de å vanke miljøer som er verre enn miljøene de var før de ble tvangssendt ut. De lærer gjengmentalitet for å overleve. Som et resultat av dette blir de mer voldelige og rusavhengige enn det de var før. Foreldrenes løsning blir da, å hente dem tilbake. Men hva er det de bringer tilbake?
Under Grønland brua, møtte jeg for et par måneder siden en gruppe på fire gutter. En av dem spurte meg hva klokka var, og jeg ble litt nysgjerrig på historien deres. De var utrolig høflige og godt kledd. Vi snakket på kort tid og fant ut at alle har vært på kulturrehabilitering i London, Nairobi og Egypt. Disse var ungdommer med språklig rikdom og kulturkompetansen, en verdifull ressurs i arbeidslivet. Men når de kommer tilbake og faller mellom barken og veden blir denne ressursen fort usynlig. De sliter med å finne sin plass og sin identitet. De kan ikke norskspråket, de har tapt skolegangen og venner, og de må begynne alt fra bunnen igjen. Hvis det hadde vært et system som fanger dem opp tidlig og følger dem videre, da ville ikke denne gjengkriminaliteten og gjengkulturen de har lært under kultur rehabiliteringsoverlevelse blitt transplantert inn i vårt miljø, og denne språk- og kultur-ressursen ville ikke gått tapt. Men uansett omstendighetene, i disse tilfellene er det foreldre som har totalt svikta sitt foreldreansvar og de må ansvarliggjøres.
Drømme senarioet ville ha vært å styrke foreldrerollen, dvs. begge foreldre, mor og far, men i realiteten faren er ikke klar å våkne fra den patriarkalske kronen han innbiller seg. Alle de stedene han tilbringer mye av sin tid samt innhenter inspirasjon og erfaring er dessverre steder som fortsatt rendyrker de patriarkalske verdiene som forårsaker skilsmisse og dårlig integrering og som er helt uakseptabelt å praktisere i et likestilt og transparent samfunn.
Hvis vi skal lykkes med å forebygge negativ sosialkontroll samt få unge mennesker trygge på og stolt av sine flerkulturelle identitet, er det utrolig viktig å investere i å styrke foreldrerollen hvor de kan språket og er økonomisk selvstendige. Det forutsettes at vi har integreringspolitikk som tar hensyn i kjønnsperspektiv. Kvinner som alene med omsorgsansvar og med hullete CV, vil trenge en annen integreringsløp og tett oppfølging enn menn eller andre kvinner med utdanning eller erfaring.