Mitt møte med dugnaden

Jeg husker den institusjonelle idretten jeg vokste opp med, hvor myndighetene hadde det totale ansvaret for idretten og foreldrenes rolle var å betale regningene og dukke opp på kampene om de ville. Men så kom jeg til Norge og idrettskulturen var veldig mye annerledes enn der jeg vokste opp. For et kultursjokk var det. Her snakkes det så varmt om dugnad og dugnadsarbeid at du begynner å lure på om det er åpenbaring!
La meg fortelle deg vår historie, når vi som 5 søsken på samme tid, samme dag og i samme situasjon lærte et uforglemmelige begrep- DUGNAD. Det innprentet seg i oss for godt. 
Vi var noen av de flyktningene som kom til Norge tidlig på 90-tallet. Vårt integreringsliv begynte i en av de beste kommunene i Norge, nemlig Kragerø. Mine søsken begynte med idrett så fort vi ble bosatt. De spilte på fotball- og håndballaget og jeg fortsatte den tradisjonen jeg kjente best til. Dro til kampene, klappet og hylte fra tre tribunen akkurat som alle andre voksne som var der.
Men en dag vi hadde håndballkamp og jeg var på kampen som vanlig, kom en dame bort til meg. Hun spurte om jeg var søsteren til Nimco? Dette bekreftet jeg. Kunne du bli med meg på kjøkkenet? vi trenger litt hjelp der, sa hun. Vi hadde da vært i Norge i underkant av to år, og språkkunnskapene var ikke helt på plass ennå. Men jeg responderte slik mange av oss gjør når vi havner i situasjoner hvor vi ikke forstår helt. Jeg svarte JA, og ble med henne.  Men jeg forsto litt av det hun sa. Hun sa noe om arbeid. Og ARBEID` koblet jeg med engang til `LØNN`, og antok at jeg fikk min første jobb. Vi kom til kjøkkenet og hun forklarte hva jeg skulle gjøre. Jeg skulle stå i kiosken. Jeg dobbeltsjekket med henne flere ganger om tidspunktet jeg skulle jobbe, bare for å unngå unødvendig krangel når hun skulle utbetale lønna mi, tenkte jeg.  
Jeg husker at jeg gjorde mer enn behovet tilsa. Jeg gjorde til og med vaktmesterens og renholderens jobb, bare for å gi henne et godt inntrykk av meg, og for fremtidige jobbmulighetens skyld. Men så kom neste foreldre vakt. De fikk vi forklaring av henne om hvordan vakten vår hadde vært, hva som var gjort og hva som gjensto.
Damen snudde seg mot meg idet hun pustet lettet ut og sa nå har vi gjort vår del. Nå gjenstår å nyte det som er igjen av dagen. Igjen noterte jeg opp klokkasslettene og var ute etter å få bekreftelse at vi har jobbet 4 timer.  Ja – ja, sa hun og flott jobba tilføyde hun. Ok, sa jeg og spurte om hun trengte mitt kontonummer? Husker ikke helt om hun misforsto eller hørte hva jeg sa, for hun gjentok alt jeg sa. Da hun så spurte hva hun skulle bruke mitt kontonummer til, ble jeg forvirret og ikke minst bekymret med tanker om at nå begynner hun å lure meg.  Jeg var allerede i forsvarsmodus og ba om informasjon om hvordan hun skulle utbetale for de fire timene jeg hadde jobbet.  Nå skjønte hun og svarte med smil som bekreftet min mistanke at hun var en luring. `Dette var ikke en jobb man får utbetaling for, sa hun. Alle vi som har vært her, jobbet på frivilligbasis. Ingen av oss får penger for dette var dugnadsarbeid. At ingen fikk penger, forsto jeg med en gang, men hva mener hun med dugnadsarbeid? tenkte jeg.
Begrepet DUGNAD hadde jeg ikke lært ennå på Voksenopplæringen i Kragerø, så jeg spurte henne hva det betydde? Hun forklarte så godt hun kunne, men skjønte at jeg fortsatt ikke forsto det.  Så sa hun, vi prøver på engelsk? Selvfølgelig ropte jeg med en gang. Dugnad means voluntary work, and all of us who has been here worked on a voluntary basis and no one gets payment. And that’s Norwegian culture. Ok, jeg forsto hva dugnad betydde men jeg slet med å begripe at alt vi hadde gjort var frivillig arbeid. Jeg tenkte at hun var bare en gjerrig dame som ikke vil utbetale meg, og benyttet dette som et skalkeskjul.
Søsknene mine kom løpende til kiosken når kampen var ferdig og spurte hvor mye jeg hadde tjent. Jeg hørte begeistringen i stemmene deres, men kunne ikke svare. Jeg var helt taus. De gjentok spørsmålet og jeg svarte at jeg fikk ingenting!  Hvorfor ikke? sa de. Det var dugnad, sa jeg.  Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det var frivillig arbeid jeg har vært med på, og at damen ikke lurte meg trill rundt. 
De spurte hva jeg mente med dugnad, og hva det betydde? De har heller ikke hørt det ordet før. Damen som fortsatt var med oss, forklarte hva dugnad betydde. Og de lo og lo enda mer og sa at jeg hadde gått fem på. Det er ingen som jobber på gratis. Du har blitt lurt storesøster, sa min lillebror. 

Vi ble enige om at vi heller går hjem og lærer dette uforglemmelige begrepet ordentlig, før vi dummer oss enda mer. På vei hjem nynnet vi ordet DUGNAD slik at vi ikke glemte det. Vel hjemme hentet vi frem alle de forskjellige ordbøkene vi hadde (norsk synonym, engelsk ordbok, somali og arabisk ordbok) og slo opp ordet.  Alle gav samme forklaring. Men for å være helt sikker, banket vi på i nabohuset og fortalte det som har skjedd. Hun og hennes mann bare lo og syntes sikkert synd på oss, men de forklarte og ga samme forklaring som vi har hørt og lest hele dagen. Nå ble vi tilfreds med svarene vi hadde fått og aksepterte at denne merkelige tradisjonen nå er en del av vår nye kultur.
Siden den dagen har dugnadsånden blitt en del av vårt liv. En tradisjon som vi har lært på en tøff måte, men som har vært verdt å overføre til vår kultur. Men dessverre er det mange foreldre som ikke vet om denne mystiske og fabelaktige dugnadskulturen og har barn som de ønsker å få inn i idretten eller andre aktiviteter. På den andre siden har vi idrett og annet som er dugnadsbasert, og har behov for flere hender som kan stille opp. Samtidig har vi også en majoritetskultur som forventer at nye landsmenn fort integrerer seg i samfunnet uten at de selv tar ansvar for sin del av inkluderingsansvaret. Disse ulike forventningene må forenes for barns beste og før eksempelvis idretten taper flere potensiale idrettsutøvere. Det er lett å bli integrert men å bli inkludert kreves. Og det er det som danner det perfekte VI samfunnet som vi alle higer etter.
Etter mange års erfaring med å ha barn i idretten, kan jeg vel si at det koster enormt i forhold til tid og økonomi. Men gevinsten jeg sitter igjen med, var verdt utfordringen.  Jeg skapte en landsby for ungene mine. En landsby som består av flere farger, flere etnisiteter og flere religioner.  Det de lærer, hører og forteller hverandre, er livets kunnskap og ferdigheter som verken jeg eller skolen kan fylle inn. Og hvis denne modige damen fra Kragerø ikke hadde kommet ut fra sin komfortsone og utfordret meg, så hadde jeg muligens aldri lært noe om denne idrettskulturen. Og mine søsken og barn ville muligens uteblitt fra den universelle inkluderingsarenaen.
Så mitt råd til lokallagene er å tørre å snakke med foreldre, spesielt de nye. Fortell dem hvilken ressurs de er for både laget, ikke bare for barna deres men også alle de andre små idrettsutøvere. Fortell dem hva de kan bidra til, og hvordan de kan bidra til. Frist dem med at det er ufarlig å ta et verv, de kan få opplæring og oppfølging. Da ville lokallagene fått uunnværlig ressurser, og de små midlene de får, kunne prioriteres på andre viktige ting.  

Til idrettsforbundene, særforbundene, klubbene, idrettskretsene og idrettsrådene:
Det er ikke bare økonomien og manglende forståelse av den norske kulturen som hindrer at flere barn med minoritetsbakgrunn uteblir fra idrettens ulike grener. Vi trenger flere rollemodeller i diverse idrettsstyrer, som kan ufarliggjøre idrettsdeltakelsen og skape interesse og begeistring om å delta i idretten.