Kjære kvinner, kjære alle sammen.
Gratulerer med dagen! Det er en ære å feire denne dagen sammen med dere.
I mange år har jeg stått her og lyttet til taler som har rørt meg dypt. I dag er det min tur til å stå her, og jeger fylt med glede.
Kvinnedagen har alltid vært en viktig dag for meg, og i år er den enda viktigere av flere grunner. Krigen i
Ukraina preger oss både nært og fjernt. Som en tidligere krigsflyktning bærer jeg alltid med meg
erfaringene fra min egen flukt. Den frykten og usikkerheten som ukrainske kvinner opplever nå, er noe vi som har vært i krigsområder, kjenner på kroppen. Ingen fortjener å være i en slik situasjon, og derfor er det viktig at vi viser solidaritet med kvinner fra krigsområder og kvinner i vanskelige situasjoner.
Vi, kvinner som er samlet her i dag, er en del av historien! Vi følger i fotsporene til kvinnebevegelsen som kjempet for sine rettigheter og la grunnlaget for oss.
Vi fortsetter kampen for frihet og økonomisk selvstendighet, som er grunnpilarer i vår likestillingspolitikk.

Jeg ønsker å fortelle litt om min døråpner i arbeidslivet:
Min første jobbsøknad etter at jeg ble ferdigutdannet fra Bislet i 2003 var fem saksbehandlerstillinger i UDI.
Den gangen hadde jeg kun erfaring som barnehageassistent, morsmålslærer, hjelpeassistent,
kantinemedarbeider og lagerarbeider.
I stillingsannonsen trodde jeg at alle jobbene jeg søkte ville konkurrere for å få meg og at jeg kunne velge
den som betaler meg mest. Når fristen hadde gått ut og det ble en stille tid, begynte jeg å lure.
Etter en stund, ringte alle jobbene og fikk samme svar. At jeg hadde det som trengs, men mangla erfaring.
Spørsmålet jeg ble sittende meg var «hvordan i all verden kan man skaffe seg erfaring hvis du ikke får
muligheten». Dessverre, sånn er det, var svaret jeg fikk gang på gang.
Jeg begynte å huske peptalken fra juslæreren den gang som sa at «vi må holde ut. Arbeidslivet er tøft, og det kan være enda tøffere for nyutdannede. Hun sa videre at enkelte av oss vil muligens møte noen ekstra vansker og påpekte meg. Og mente at siden jeg var annerledes både i hudfarge og i bekledning at det vil redusere mine muligheter. Men jeg må bare holde ut.
Verken hudfarge eller bekledning skal definere min fremtid, tenkte jeg.
Så jeg ringte UDI- damen, og spurte om søkerlista. Etter noen dager fikk jeg fem tjukke rekommanderte
konvolutter i posten. Jeg gikk nøye gjennom alle CV-ene og sammenlignet dem med min egen. Og
plutselig oppdaget jeg at jeg hadde mistet forskjellsbehandlingskortet. Det stemte at jeg manglet erfaring.
Og offerkortet ble ikke lenger aktuelt.
Så ringte jeg igjen, og spurte hvordan skaffer meg erfaring. Hun mumlet noe og til slutt sa hva med å jobbe i praksis til noe du liker. Okey, sa jeg, men jeg kan jobbe praksis hos dere. Hun sa at da måtte jeg søke.
Og jeg sa hva med dere sier at jeg mangler erfaring igjen. Hun lo og sa at vi pleier ikke å si slik til
praktikantene, men det må finnes behov for det.
Etter en lang historie- innen tre måneder, rett etter studien fikk jeg jobb. Mye tidligere enn mange av mine medstudenter, som læreren mente at de hadde bedre sjanse å lykkes. Poenget mitt er at min inngang til arbeidslivet skjedde gjennom nettverk. Norsk nettverkskultur er ikke kjent for alle, og kan være vanskelig å navigere, noe som skaper en barriere for jobbsøkere når en stor prosentandel av jobbene utlyses gjennom nettverk.
Økonomisk selvstendighet gir oss selvtillit og selvrespekt, og gjør at vi stolt kan si: “Mine penger er min stemme, mitt våpen.” For oss minoritetskvinner er dette spesielt viktig.
Kampen for frihet og likestilling kan være kostbar. Mange av oss kjemper en dobbel kvinnekamp og lever i to parallelle kvinnebevegelser. Vi har en personlig kamp som reflekterer det gamle slagordet «Det personlige er politisk» – en kamp som handler om vårt eget liv.
En personlig kamp, der vi kjemper med livet som innsats for å definere vår egen narrativ. Den andre kampen, som vi kjemper sammen med majoritetskvinner, omfatter de samme utfordringene knyttet til kjønnsdelt arbeidsliv, deltidsjobber,
trakassering på arbeidsplassen og vanskeligheter med å kombinere karriere og morskap. Begge disse kampene er viktige for oss.
Vi krever ratifisering av ILOS-konvensjonen for å stoppe vold og trakassering av kvinner, samt utdanning for kvinner og jenter over hele verden. Sammen deler vi en felles fremtid og en felles innsats for å sikre verdighet og respekt for kvinner og jenter overalt.
Kjære søstre, gratulerer med dagen!