Kvinner rundt bordet, nå

I flere år har det vært strid mellom styret i den somaliske Tawfiiq-moskeen i Oslo og en gruppe menn som anklaget moskeen for dårlig forvaltning. Konflikten begynte da moskeen ble beskyldt for valgfusk i styrevalget. Helt fra opprettelsen av moskeen har grunnleggerne valgt å styre den etter et klansystem. En slik styringsmodell er uoversiktlig og upassende i et demokratisk samfunn. Den tillater at inkompetente mennesker kommer inn i administrasjonen og får ansvar de ikke kan oppfylle. Dette ser vi konsekvensen av nå.
Ulike forhandlingsmodeller har vært prøvd, og rettssystemet har vært involvert i konflikten, men til ingen nytte. Det er mange mistanker og beskyldninger mot styret om misbruk av penger og makt. Disse forsterkes når styret ikke deler informasjon med medlemmene.
I 2008 fikk jeg vite at moskeens kvinner ikke var med, og heller aldri hadde vært med, i styret, til tross for deres involvering i den praktiske driften av moskeen – alt fra matlaging, salg, rengjøring og øvrig orden i moskeen. De var bare kvinner som ble brukt når det var nødvendig.
Jeg sendte et brev til styret der jeg som medlem krevde inkludering av kvinner i styret og at valg av nytt styre skulle utføres i henhold til formelle kvalifikasjoner, ikke klantilknytning. Styret inviterte meg til et møte. Jeg oppdaget at flere ressurssterke kvinner hadde begynt å engasjere seg i dette, og allerede hadde mobilisert en gruppe. Denne nye kvinnebevegelsen opplevde veldig fort å bli bagatellisert. Ikke bare ble de møtt uten respekt, styret prøvde til og med å splitte dem med å bruke moskeens kvinnegruppe og deres klanmentalitet. De lyktes nesten.
Konflikten vedvarte. Moskeen arrangerte et medlemsmøte i 2019 hvor styret ba om en tillitserklæring. På det møtet dukket det uventet opp mange kvinner som krevde kvinnelig representasjon. Da de ikke ble lyttet til, stilte de et mistillitsforslag. Det ble bråk og møtet ble avviklet. Dette er grunnen til at kvinnene ble utestengt fra årets generalforsamling 8. august. Det var en stor tabbe fra styrets side.
Behovet for endring i moskeens struktur til en mer demokratisk og gjennomsiktig organisasjon, kommer betimelig. Folk er modne for forandring. Det kan oppfattes besynderlig å kreve slike endringer når menn tradisjonelt har styrt både religionen og kvinner. Kunnskap er imidlertid et mektig verktøy som blir nyttig når du er en del av et fellesskap som praktiserer de samme grunnleggende verdiene din tro er tuftet på, nemlig likeverdighet og likestilling. Problemet er at vi er likestilt i Guds øyne, men ikke menns øyne.
Det er mange grunner til at vi ønsker kvinnerepresentasjon i moskeens styrer. I den somaliske kulturen er det kvinner som har hovedansvaret for oppdragelsen og oppfølging av barna. Mødre er på foreldremøter, er involvert i barnas skolegang og er på diverse fritidsaktiviteter. Gjennom denne kontakten med majoritetskulturen, og samhandlingen deres barn har med andre barn, får kvinnene en uunnværlig erfaring som er svært nyttig for utarbeidelsen av aktiviteter som gagner moskeens medlemmer – og vår inkludering i det norske samfunnet.
Hvis moskeens styre består av kompetente og integrerte folk kan de være rollemodeller for mange, og brobyggere mellom to kulturer. Hele konflikten kunne vært unngått hvis dette var tilfelle. De kunne ha tatt opp og diskutert tabubelagte temaer som vold og voldtekt. Mange muslimske kvinner opplever at de må velge mellom sin muslimske identitet og deres tro på likestilling. Et umulig valg. Det innebærer å forråde enten deres tro eller feministiske bevissthet. 
Til tross for alle fordelene kvinnene kan bringe til styret, står de overfor kulturelle og religiøse hemninger. Den somaliske nomadiske livsstilen er det som definerer den patriarkalske kulturen. Mennene har primærmakten og dominerer som politisk ledelse og moralsk autoritet. Systemet er sterkt utbredt særlig på den somaliske landsbygda hvor rollene og ansvaret lenge har vært sterkt kjønnsdelt.
Før borgerkrigen brøt ut i 1990, begynte det i store byer og i hovedstaden Mogadishu å bli vanligere at kvinner fikk seg høy utdannelse og var økonomisk selvstendige og politisk aktive. Prosenten var imidlertid liten, og majoriteten av befolkningen rakk ikke å få skolegang før borgerkrigen brøt ut. Den somaliske befolkningen har dessuten lite erfaring med demokrati og å ha tillit til myndighetene.
Da krigen brøt ut, ble nye religiøse retninger innført. Disse fikk raskt fotfeste i folks hverdagsliv – særlig wahhabisme, en intolerant og aggressiv form for islam. Kombinasjonen av wahhabismen og den patriarkalske kulturen er det vi hatt med oss til diasporaen og er vår tids største hindring for å kunne utvikle og modernisere oss.
Løsningen ligger på bordet. Rundt det sitter det per nå bare menn. De fleste religiøse institusjonene er dominert av menn og drevet av mannlig ledelse, og skaper dermed politikk som er i deres favør. Kvinner og barn er den største medlemsgruppen i moskeen. Moskeens støtte er innvilget etter medlemsantall. Tiden er derfor overmoden for å gi oss kvinnene en plass rundt beslutningsbordet. Alternativet bør være å fjerne statsstøtten moskeen får.
Skal vi få kvinnerepresentasjon i styret og samtidig modernisere styrets struktur, er vi nødt til å løse denne konflikten først. Først må et nytt styre dannes slik at moskeens drift kan gjenopprettes. Deretter må vi sørge for at samme konflikt ikke gjentar seg i fremtiden. Det er to type av løsninger som trengs.
Den kortsiktige løsningen innebærer å danne et styre med medlemmer valgt ut fra formelle kvalifikasjoner, ikke klantilhørighet. Vi trenger en ekstern partner – for eksempel en norsk institusjon – til å bistå med valgprosessen.
Den langsiktige løsningen omhandler å introdusere demokratisk kultur og stabilitet inn i moskeen. De ovennevnte mistankene om maktmisbruk, ressursmisbruk og innføring av farlige ideologiske verdier, er alvorlige bekymringer som må granskes slik at det ikke gjentar seg igjen.

Publiserte på Bistandsaktuelt