Felles styrke -To verdener–                                                                            

 Snart feirer vi 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Dagen hvor kvinnesolidaritet er på agendaen og fokuset er kvinners rettigheter. Men bor du i et land hvor vansiring, vold og overgrep er en del av livet, så er det kanskje andre slagord som er prioritert enn hvis du bor i et land som Norge.

 Her handler parolene ikke om manglende rettsikkerhet eller urettferdig fordeling av ressursene, men kanskje lik lønn for likeverdig arbeid. Denne dagen er vår dag. En dag hvor vi skal feire at vi har det godt sammen og samtidig synliggjøre og bevisstgjøre at mange usettes for systematiske urettferdig behandling daglig. Vi viser takknemlighet og solidaritet.

Du og jeg, vi bor i ett og samme land, samme lover og regler gjelder oss alle. I det offentlige rom er vi alle pliktoppfyllende hverdagsmennesker. Vi er kollegaer. Vi er naboer. Vi opplever felles utfordringer. Vi er foreldre som kjører barn fram og tilbake til fotballkamper og bursdager. Vi er travle kvinner som yter vårt beste men likevel opplever presset fra tidsklemma.
 Men på hjemmebane driver vi forskjellige kvinnekamper. På hjemmebane påvirkes vi naturligvis mindre av det offentlige rom. I noen minoritetsmiljøer prioriteres ofte de verdiene man har bragt med seg fra sin opprinnelige kultur. Det kan være en kultur som praktiserer streng sosial kontroll og hvor individets stemme og selvstendighet betyr mindre sammenlignet med familiens kollektive ære.

  Det koster å stikke nesa fram når du er minoritetskvinne fra patriarkalsk kultur og har en fot i hver verden. I det offentlige rom opplever hun å bli behandlet som et likeverdig menneske mens hjemme forventes det at hun skal være lydig, og usynlig. For å kunne ha egen stemme samt bryte den undertrykkende tradisjonen så må hun ta et valg. Valget blir uunngåelig men kostbart også.

  Å bo i Norge byr på muligheter men også utfordringer. Bærekraften i samfunnet opprettholdes ved at alle bidrar for å kunne nyte godt av rettigheter. For henne, var eneste måten å bekjempe denne kvinne fiendtlige tradisjonen på, å finne egen identitet. Til tross for stor motstand, baksnakking og negativ omtale, så gjorde hun seg selvstendig og skapte sin egen JEG- identitet. Nå ser de henne som en trussel bare fordi hun tenker og handler annerledes. Verst var ikke å bekjempe den patriarkalske kulturen på hjemmebane, men den uutholdelige opplevelsen av å bli undervurdert fra majoritetssamfunnet bare fordi hun bærer hijab. Dette blir press fra to sider. De stereotypiske beskrivelsene knyttet til kvinner som bærer hijab, er like fremmed for henne som for deg. Hun finner seg ikke i undertrykkelse eller undervurdering fra noen gruppe.

  Kampen for likestilling kan ha ulik pris. Men denne kampen valgte hun. Det er en kamp hun er villige til å kjempe med livet som innsats. Hun inviterer deg i hennes kamp. Hun står side om side med deg og støtter deg i din rett som f.eks. til å ta abort. Selv om denne handlingen strider mot hennes tro, så er den en legal handling som ikke trenger å berøre tro.
 Det skjer positiv utvikling i miljøene og kvinner tar opp kampen for sin egen selvstendighet. Kvinnekampen har ikke vær forgjeves. Den er påbegynt.

 Kjære søster, sammen kan vi oppnå mye. Sammen er vi sterke og vi trenger hverandre. La oss sammen jobbe for en kvinnekamp alle har eierskap til.
Ønsker deg en fabelaktig 8. mars-feiring.