Binde-pose-damen i Galkacyo, Puntland

Kvinnedagen påminner meg om alt jeg, som lever i Norge, tar for gitt. Det gjør meg både takknemlig og trist. I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg mentalt kan dele 8. mars-feiringen med mine landskvinner i Somalia. De lever i et land der ingen kvinner, gamle som unge, kan være trygge. Til tross for at min kultur betraktes som patriarkalsk, så har kvinner – historisk sett – vært godt respektert. I gamle dager oppsto kriger mellom klaner bare fordi kvinner var vanæret. Den respekten er nå borte. Det skyldes ikke bare at det har vært krig i Somalia gjennom en årrekke, men krig bidrar til moralsk forfall. 
Når moralen er borte, når det er store forskjeller mellom fattig og rik, enorm arbeidsledighet og fattigdom – oppstår det et kulturelt tomrom. Gjennom sosiale medier har vi de siste årene fått bevitne umenneskelige og uforklarlige handlinger som verken kan knyttes til kultur, tro eller tradisjon. Voldtekt har blitt et stort problem i Somalia, der også små jenter voldtas, tortureres eller drepes. Det er helt uakseptabelt, og enda verre er det når politikerne som representerer folket ikke reagerer. Disse kvinnene, ofre for vold, skal være ryggraden i det somaliske samfunnet. De er mine rollemodeller og bør løftes frem og får oppmerksomhet på Kvinnedagen.
Det er lett å ramse opp en lang rekke gode rollemodeller, men vanskelig å velge en.
– Nylig klarte jeg ikke legge vekk Michelle Obama’s memorial. Jeg kjente meg igjen i mye av det hun skrev, og den samme begeistringen følte jeg da jeg leste Mitt liv av Gro Brundtland. Selv om begge har et annet utgangpunkt – med posisjon og makt – enn meg, så inspireres jeg av deres utholdenhet og modighet. Men om jeg skal trekke frem én person som har inspirert meg, må jeg se til Somalia. For noen år tilbake var jeg på feltarbeid i Puntland for å studere kvinners helse og utdanningsmuligheter.
Mange av stedene jeg kom, hørte jeg folk snakke nedsettende om en dame som het Hawo Aden.
Men samtidig som de gjorde det, var de merkelig nok også takknemlig for det hun har gjort for dem. Hawo Aden har fått kallenavnet «bind-pose-damen» fordi hun har reist rundt og gitt fattige kvinner og internt fordrevne hygiene-artikler. Fordi disse temaene er stigmatiserende i mange miljøer i Somalia, fikk hun dette tilnavnet. Jeg ble nysgjerrig og bestemte meg for å oppsøke henne. Da jeg fant henne i Galkacyo, viste det seg at hennes engasjement handlet om mye mer enn bind og hygiene. Ved hennes senter, er det en slags skole med en rekke tjenester for kvinner og jenter. De lærer praktiske kunnskap som de kan videreutvikle som f.esk å lage mat, sy klær, sier Aden.
Hawo Aden er utdannet i India og gift med en tidligere utdanningsminister.