Til Djupedals utvalget- våg å tenke nytt                                         

Siden Odin-saken kom på nyhetene, har fokuset på mobbing vært stort. Det skulle bare mangle. Odin var ikke første mobbeofferet som har tatt sitt eget liv, men dessverre var han den yngste.

Jeg kan ikke rose nok modigheten, kunnskapsformidlingen og engasjement mora hans delte med oss. Mobbing er et stort samfunnsproblem. Til tross for 30-års arbeid mot mobbing, er det fortsatt mange elever som mobbes. Skal vi oppnå kunnskapsministerens nullvisjon, må vi gjøre mer, tenker jeg. Da avtroppende kunnskapsminister Kristin Halvorsen satte i gang Djupedalsutvalget var intensjonen å se på virkemidlene og hva som kan gjøres bedre:
http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/kd/Nyheter-og-pressemeldinger/pressemeldinger/2013/nytt-utvalg-skal-se-pa-virkemidler-mot-m.html?id=733394

I teorien har vi et godt lovverk som beskytter elevens psykososiale miljø og styrker samarbeidet mellom hjem og skole. Til tross for dette opplever alt for mange en maktesløshet fordi de har loven på sin side, samtidig som retten til et godt skolemiljø ikke oppfylles.
Djupedalsutvalget inviterte for ikke lenge siden til åpen debatt på Litteraturhuset, der de informerte om arbeidet så langt og ba om tips og råd fra publikum. I møtet avslørte utvalgets leder, Øystein Djupedal, noen av rådene de kommer med i rapporten, som f.eks. sanksjonsmuligheter til skoler som ikke oppfyller plikten sin.
Mitt spørsmål til utvalget før de legger frem sin rapport til påske, er om rådene og anbefalingene de kommer med vil speile det flerkulturelle samfunnet vi har blitt nå?
Utvalgets råd blir verdiløse dersom nye Norge ikke er synlig.

Deltakelse på foreldremøtene er en rettighet foreldrene har ifølge loven og det skal ikke være tvang. Det er ulike grunner at foreldre ikke deltar aktiv på slike skolemøter, men det er skolens ansvar og plikt å finne ut hvilke foreldretyper de har og dermed tilrettelegge foreldremøtene i den grad det er mulig.
Styrket skole-hjem samarbeid er et viktig tiltak mot mobbing. Det er lovpålagt oppgave til skolene, men spørsmålet er hvordan det utføres. Føles skolen inkluderende arena for alle foreldregrupper. Foreldrene er ressurs både for skolen og for barn likevektig at skolen også har ressurser og kompetanse til å oppsøke og kjenne til foreldrene sine og spesielt de som faller ut og er lite deltakende på foreldremøtene.
En mobbe-konflikt som har oppstått i skoletiden kan også fortsettes etter skoletiden, men hvis foreldrene kjenner hverandre og læreren har lav terskel kontakt til hjemme så kan foreldrenes beredskap samt lærerens engasjement være redningen mot mobbe-eskaleringssituasjon.
Men slikt er det ikke i virkeligheten. I skoleverden finnes det foreldre som ikke engang vet hva “mobbing” betyr, eller hvordan skolen jobber med det. Hva når mobberen eller mobbeofferet er fra et slikt miljø? Disse foreldrene er en del av mangfoldigheten så er det viktig at deres barn får også likeverdig beskyttelse mot mobbing. Det kan være både utfordrende og berikende for læreren å forholde seg til elever fra ulike miljøer og deres foreldre på grunn av ulik sosial bakgrunn og læreforutsetninger. Derfor er det helt avgjørende at mobbeutvalget ikke glemmer det flerkulturelle perspektiver i sin rapport.
Skolen skal være et trygt sted. Når mobbing gjør skolen utrygg må rektor, lærere og andre ved den enkelte skole bruke de tverretatlige samarbeidspartnere de har som f.eks. BUP eller barnevernet.
Det er en utfordring at enkelte innvandrermiljøer har mistillit til barnevernet. Tilliten til barnevernet er essensiell for det arbeidet de utfører. Det vil selvsagt også gjøre arbeidet deres lettere. Det er bekymringsfullt når mange vegrer seg å oppsøke barnevernet for bistand. Til syvende og sist er det barnet som blir offeret. Det ønsker vi ikke. Men når foreldre/hjemmet svikter sitt omsorgsansvar, så må vi ha instanser som bryr seg om og som stepper inn. På den måten kan også barnevernet være en viktig instans i arbeidet mot mobbing. Derfor mener jeg arbeidet mot mobbing, barnets skolemiljø og et godt skole-hjem samarbeid må veie tyngre enn redselen mot barnevernet. Mobbing er et for viktig tema til at vi kan la oss styre av frykt.
Så mitt råd til Djupedalsutvalget er å ikke glemme de flerkulturelle elevsammensetningene når de foreslår tiltak i arbeidet mot mobbing. Jeg håper utvalget tør å tenke nytt og annerledes.