Har mine landskvinner noe å feire?

Somaliske kvinner blir utsatt for utenkelige handlinger. Hvis kvinnene ikke starter sin kvinnekamp nå, og danner politiske nettverk som ikke er basert på klan men på demokratiske verdier, vil de miste stemmen sin igjen. Somalia er på vei i riktig retning nå. For første gang på over 20 år har landet fått en president, parlamentarisk leder og ny grunnlov er på plass.  Det nye parlamentariske systemet er formet etter klanssystemet, og kvinnene var ment å kvoteres inn i 30 prosent av stortingsplassene. Siden det ikke finnes noe politisk system kvinnelige representanter nomineres gjennom, må kvinnene utnevnes gjennom sin klanleder. Klanssystemet er et hierarkisk system. Mennene er øverst i hierarkiet mens kvinnene er underordnede.

For få kvinner

Mange klaner har ikke utnevnt sin kvinnelige representant. Det betyr ikke at de ikke fant en verdig representant, men at kvinnene er blitt betraktet som mindre verdige når det gjelder politisk deltakelse. Og de er klanløse.

Det betyr at kvinnen kan være født i klan A, men har giftet seg med en fra klan B. Da oppstår det et troverdighetsdilemma: Hvor ligger hennes lojalitet og tilhørighet? Hvilken klan skal hun representere? Er det klanen hun er født i hvor hennes blod er fra, eller den klanen hun er giftet inn i hvor hennes barn kommer fra?

Dermed blir kvinnene kasteball mellom klanene. Dette kunne vært en ypperlig sjanse for alliansedannelse, dersom kvinnene snur spillereglene til sin fordel og tar avstand alt som har med kollektivistisk og patriarkalsk tenkning å gjøre. Mennene er opptatt av kun makt og penger, kvinnene kan oppnå mye mer dersom de innser at politikk er verken tabu eller vanskelig.

Frie som fuglene

Det er ikke tvil om at jeg, og mange kvinner i Norge, nyter og deler en takknemlighet for kvinnekampen og de sterke og beundringsverdige kvinner som drev denne kampen fremfor 100 år siden. Deres kamp for en rettferdighet og likeverdighet har gitt oss dagens samfunn. Selv om mange land misunner oss hvor langt vi har kommet i likestillingen, gjenstår det et stort arbeid. Likestillingsperspektivet i noen yrker og utdanningsvalg er nesten fraværende. Å tro at vi er likestilt og at det ikke trengs mer arbeid er skadelig.

Men jeg vil påstå å si at kvinner i Norge er frie som fugler. De har et system som beskyttet dem mot urettferdigheter, et system som tar vare på dem når de ikke kan selv, og et system som hjelper dem når de sliter med å stå på egne bein.

De er verdens heldigste kvinner. De kan velge og vrake i mulighetene livet byr på. Men det er ikke alle kvinner som like privilegerte. Hva med mine landskvinner? Har de noe å feire?

Sterke, men usynlige

De er sterke og modige, men ingen anerkjenner dem. Gjennom historien har de vært limet som har holdt samfunnet sammen. Dessverre blir de også utsatt for så utenkelige handlinger som kan finnes: voldtekt, tvangsekteskap, kjønnslemleste, menneskehandel, diskriminering.
Ukultur vi nå ser i samfunnet. Tvangsekteskap og voldtekt var ikke en del av den tradisjonen jeg vokste opp med. Før var kvinnene ærefulle og høyt respektert.

Voldtekt i etter min mening den verste kriminalitet en kvinne kan utsettes for. Jeg husker den tiden i Somalia hvor min mentalitet var «drep eller blir drept hvis noen forsøker å voldta meg eller min familie». Jeg er glad at ingen av delene har skjedd. Somaliske kvinner utsettes ikke bare voldtekt, men gruppevoldtekt, og angriperen går fri og ofrene straffes hvis det anmeldes.

For et urettferdig liv for mine helter!

Lite handling

Den nye somaliske regjeringen har gjort en god innsats når det gjelder tenrikspolitikk. Landet fikk anerkjennelse og økt økonomisk støtte. Men på det innenrikspolitiske området har de vært veldig lite handlingskraftige. Fattigdomsproblemer, korrupsjon, klansmotsetninger og brudd på menneskerettighetene rammer daglig.

Denne konflikten knuste mine drømmer, fikk meg til å bli flyktning i flere
verdensdeler

Landet skal bygges fra ingenting og bistandsmidler er ikke bare løsningen. Landets myndigheter må begynne å investere i de eneste og langvarige ressursene de har; nemlig menneskene. Når grunnleggende behov som mat og trygghet er mangelvare, ser man ikke hvor viktig likeverdighetsprinsippet er i livet. Det må jobbes for å legge forholdene bedre til rette i familiene og det sivile samfunn, dermed kan man indirekte jobbe med likestilling.

Identitetsløse

Klanskonflikten var årsaken i borgerkrigen i Somalia. Denne konflikten knuste mine drømmer, fikk meg til å bli flyktning i flere verdensdeler, fikk mine barn til å bli identitetsløse. Og det kan jeg ikke akseptere mer. Skal vi oppnå langvarig fred forutsettes det at vi legger kortene på bordet og snakker åpenhjertelig til hverandre. Uten forsoningsprosess prøver vi å bygge et hus uten grunnmur. Uten tillit og tilgivelse finner vi ikke tilbake det skjoldet som holdte samfunnet sammen.

Takos tid

Takos tid er kommet nå. Tako var en kvinnelig statue i Mogadishu med et barn på ryggen, rivjern i en hånd og våpen i den andre hånden. Figuren illustrerte de mangfoldige rollene kvinnene har hatt opp gjennom historien. De er mødre, inntektsgivere og samfunnsbeskyttere.

Kvinnene skal verdsettes som Koranen sier, og nomade— og klanstradisjonen må avvikles.

Det somaliske parlamentet består av 275 klansmedlemmer, 27 av dem er kvinner, resten er menn. Disse kvinnene er døråpnere for fremtidige parlamentariske kvinnelige ledere. De er høyt utdannende og har lang yrkeserfaring sammenlignet med sine mannlige parlamentskolleger.

Disse kvinnene kom ikke til makten fordi store bistandsytere som Norge har presset klanshøvdingene eller støttet befolkningen i diaspora. De kom til makten fordi grasrotas kvinner og kvinner i diaspora har samarbeidet og vist at de har en stemme.

Demokratiske verdier

Sterkere mobilisering trengs nå. Om snaut tre år er det nytt parlamentsvalg i Somalia. Hvis kvinnene ikke starter sin kvinnekamp nå, og danner politiske nettverk som ikke er basert på klan men på demokratiske verdier, vil de miste stemmen sin igjen og på nytt velges etter klansystemet.

Norske myndigheter har vært en stor bidragsyter til Somalia og støtten er økt etter London-konferansen i år. For Norges rykte er det ekstrem viktig at pengene anvendes der det trengs. Pengene må følges nøye og det må kreves av resultater.

Et område vil jeg herved foreslå for norske myndigheter: øremerking av ressurser til aktiviteter rettet mot kvinner og deres mulighet for politisk deltakelse.

Leseinnlegget ble første publisert i Aftenposten, deretter i Nye meninger og Bistandaktuelt.