Innvandrerens pengeoverføringer er en skjult bistandsressurs som fortjener anerkjennelse og regulering
Pengeoverføringer fra innvandrere spiller en uunnværlig rolle for millioner av mennesker i lavinntektsland, spesielt i Afrika. Disse overføringene fungerer som en økonomisk livline og har en direkte effekt på mottakernes liv, der pengene brukes til nødvendigheter som mat, utdanning og helsehjelp. I motsetning til tradisjonell bistand ofte er preget av treghet og administrativ byrde, gir pengeoverføringene rask og effektiv støtte. Ifølge Verdensbanken utgjør pengeoverføringene en betydelig del av BNP i flere afrikanske land og er en viktig driver for økonomisk stabilitet, entreprenørskap og personlig utvikling.
I denne sammenhengen fremmet AAftenpostens spaltist, Rodas Tadese Sibahtu, nylig et tankevekkende forslag der hun foreslår at staten bør gjøre det lettere for innvandrere å sende penger hjem, og at disse overføringene bør kvalifisere for skattefradrag, på linje med veldedige donasjoner. Dette åpner opp for en viktig diskusjon om diasporaens rolle i global fattigdomsreduksjon og hvordan vi kan anerkjenne og styrke denne uformelle bistandsstrømmen som allerede har vist seg å være både effektiv og livsviktig.
Internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken, og Global Forum on Remittances, Investment and Development (GFRID) har gjentatte ganger fremhevet at pengeoverføringer er blant de mest effektive formene for bistand. Midlene går direkte til mottakerne og brukes på nødvendigheter som utdanning og helse. I 2023 anslo GFRID at pengeoverføringene fra diasporaen ville overstige 100 milliarder USD i 2024 – mer enn den offisielle bistanden til Afrika. Dette understreker pengeoverføringens betydning som en drivkraft for økonomisk utvikling og stabilitet i mottakerlandene.
Kritikken mot pengeoverføringer, spesielt ideen om at de kan være et uttrykk for egoisme, overser solidariteten i en globalisert verden. Mange av de som sender penger hjem, er krigsflyktninger som har kommet til Norge for å redde livene sine. De føler et moralsk ansvar for å støtte sine familier, og dette ansvaret er ikke i konflikt med deres integrering i Norge. Tvert imot, det bidrar til å bygge broer mellom kulturer og samfunn. Det er et paradoks at vi kritiserer innvandrere for å sende penger hjem, samtidig som vi stolt markedsfører Norge som en humanitær stormakt. Pengeoverføringene er et uttrykk for solidaritet og ansvarsfølelse, ikke et angrep på velferdsstaten.
Selv om pengeoverføringene har store fordeler, finnes det også utfordringer. Når de ikke kanaliseres på riktig måte, kan de føre til avhengighet i lokalsamfunnene som mottar støtten og redusere lokal verdiskaping. Uregulerte systemer kan også føre til svindel og ineffektivitet. For å unngå disse problemene, er det avgjørende at pengeoverføringene skjer gjennom pålitelige og regulerte kanaler som sikrer at midlene brukes effektivt til utvikling. Ifølge OECD Better policies for better lives | OECD  er det essensielt med pålitelige kanaler for å sikre at midlene benyttes på rett måte.
Pengeoverføringer fra diasporaen spiller en avgjørende rolle i bekjempelsen av fattigdom og styrking av global utvikling. For å maksimere dette potensialet, bør vi anerkjenne og regulere disse overføringene som en integrert del av utviklingsarbeidet. Forskning viser at direkte overføringer ofte har større effekt enn tradisjonell bistand. Ved å tilby skattefradrag for pengeoverføringer kan vi styrke diasporaens bidrag til utvikling, uten at det går på bekostning av økonomisk bærekraft i Norge. Dette bør være en sentral del av fremtidens utviklingspolitikk, bygget på gjensidig ansvar.